Kinesisk etterskjelv i Myanmar

Audun Aagre

Tidligere leder i Den norske Burmakomité

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Jordskjelvet rammet Myanmar 28. mars, med episenter i Mandalay og Sagaing. Minst 3800 mennesker døde, 5100 ble skadet og mer enn én million mennesker hadde akutt behov for hjelp. 

Kina var først til å hjelpe, først til å hente overlevende ut av ruinene og hadde flest hjelpearbeidere på bakken. 

Kina ga også mest støtte, 17,7 millioner USD (Kina og Hong Kong), ifølge en uoffisiell oversikt den demokratisk valgte samlingsregjeringen (NUG) har utarbeidet. Storbritannia, EU, Japan, Sveits og Norge ga samlet sett mer enn Kina, mens USA har kuttet bistand. 

Når USA ignorerer humanitære, økonomiske og politiske ambisjoner og forpliktelser, fylles tomrommet av Kina.

Kinesisk episenter

Jordskjelvet rammet Mandalay hardt, en by som kineserne lenge har hatt en sterk økonomisk, kulturell og politisk innflytelse på. 

Etterskjelvet i Myanmar er som en bekreftelse på at det politiske tyngdepunktet er skiftet fra vest til øst, fra Europa og USA, til Kina. 

For det burmesiske militæret er det som å rykke tilbake til start. Ønsket om å balansere Kinas innflytelse var en viktig motivasjon for reformene etter 2010, som var et middel for å hente inn politisk og økonomisk støtte fra vestlige land. 

Nå er Myanmar tilbake i Kinas bakgård.

Militær autonomi

Sett i bakspeilet ga militærets strategi full uttelling etter 2010. Grunnloven fra 2008 var en del av planen om et «disiplinblomstrende demokrati», der militæret hadde sikret vetorett i parlamentet, kontroll over tre departementer og autonomi i sikkerhetspolitiske spørsmål.

En sivil regjering ville ha politisk makt, men ikke nok til å utfordre militæret. 2011–2016 hadde det militære partiet kontroll, valget i 2010 var preget av fusk. 

Norge sto allikevel i bresjen for å støtte reformene politisk og heve sanksjoner, etterfulgt av en økonomisk offensiv fra norske selskaper som Telenor, Statoil (Equinor), Yara, Jotun og SN Power (Scatec). 

Flere vestlige selskaper kom til, som ga en tilstrekkelig motvekt mot Kina. 

Militæret lykkes med sin strategi. Hvis militæret bare hadde vunnet valget i 2015, ville de sikret full politisk kontroll og i tillegg nøytralisert Aung San Suu Kyi.

Undervurderte Aung San Suu Kyi

Regimet undervurderte, i likhet med den norske ambassaden, folkets støtte til National League for Democracy (NLD) og Aung San Suu Kyi. NLD vant valget soleklart.

I diplomatiske kretser ble valget beskrevet som en folkeavstemning mot militæret, mer enn et valg for Aung San Suu Kyi. 

Men NLD vant enda en knusende valgseier i 2020, og folket viste verden hvor de stod. For hærsjefen Min Aung Hlaing, ble et statskupp eneste mulighet for å sikre full politisk kontroll. 

Kuppet førte til at vestlige selskaper trakk seg ut. I valget mellom tap av makt og kinesisk avhengighet, satt hærsjefen sine egne interesser først, og inviterte Kina inn.

Syklonen Nargis

Kinas rolle etter jordskjelvet i mars 2025 står i sterk kontrast til syklonen Nargis i mai 2008, der 140 000 mennesker mistet livet. 

Da var det USA, EU og vestlige land som rykket inn med humanitær støtte.

Fellesnevneren for de to krisene er at det ikke er langt fra bistand til politiske mål.

Fortellingen fra Nargis er at humanitært samarbeid skapte en nødvendig tillit mellom vestlige regjeringer og regimet, åpnet for sivilsamfunnsstøtte og banet vei for politiske reformer.

Tidsskille

Mellom de to naturkatastrofene ligger det et tidsskille og et veivalg. Demokratiene har mindre innflytelse i Myanmar, mens autokratiene, og særlig Kina, har mer. 

Kina har ingen problemer med å gi støtte til områder militæret kontrollerer. Da blir det desto viktigere at Norge og andre demokratiske land gir støtte til områder NUG og etniske minoritetsgrupper kontrollerer. 

NUGs uoffisielle oversikt viser at det meste av midlene er kanalisert via FN og organisasjoner som har en avtale med militærregimet. En brøkdel går til områder kontrollert av NUG og deres støttespillere. 

En slik vridning av støtten er uheldig. Riktignok er det enkelte FN-organisasjoner og internasjonale hjelpeorganisasjoner som sender bistand inn i disse områdene fra Thailand, men skjevheten er fremdeles stor.

Håpet om nye reformer

Dette er lite taktisk. Den politiske konteksten i Myanmar har endret seg. I 2008 sto militæret sterkt, med en ferdig designet reformprosess, og det lå et håp i Vesten om at bistand ville fremskynde de demokratiske reformene. 

I 2025 er militærets stilling svak, og det er ingen grunn til å tro på hærsjefens reformvilje og ingen tror på at et varslet valg vil gjennomføres fritt og rettferdig. 

Å kanalisere midler via en demokratisk valgt regjering er moralsk riktig og politisk rasjonelt, i tillegg til å nå frem til den delen av befolkningen som regimet ikke ønsker å hjelpe.

Tydelig mønster

NUG har gjort en interessant gjennomgang av hvordan kriser har blitt utnyttet av regimet, fra Nargis, via koronaepidemi, og til jordskjelvet i år.

Mønsteret er tydelig, og bekreftes fra flere kilder: Bistanden går i hovedsak til den burmanske majoritetsbefolkningen i byene, og begrenses til de sju etniske delstatene og blokkeres til områder kontrollert av etniske minoritetsgrupper. 

Avtaler om våpenhvile brytes konsekvent, og opposisjonsgrupper beskyldes for å sabotere den humanitære bistanden. 740 luftangrep er gjennomført etter jordskjelvet, 90 prosent etter at regimet annonserte en våpenhvile.

Kina står støtt

Bistand brukes som et politisk og militært virkemiddel av regimet. Vestlige land har forhåpentligvis lært av militærets tomme løfter om reelle demokratiske reformer. 

Det er liten grunn til å tro at jordskjelvet endrer på hærsjefens plan om å klamre seg fast til makten. Og Kina står støtt.